For noen uker siden skulle jeg ta Nib- Tromsø, men det gikk skleis, det ble en nib-nesten reportasje siden alt gikk galt. Vel, denne gangen hadde jeg sikra meg og alt så ut til å klaffe – alt utenom været.  Så her kommer min Nib om Tromsø i snø og vind.    

 Tromsø, Nordens Paris og Porten til Ishavet.

Kjært barn har mange navn og disse er vel de mest kjente og brukte navnene.

Navnet "Nordens Paris" kommer fra klesstilen på 1800-tallet.  Kvinnene i byen var veldig bevisst klær og moter og gikk i det aller siste fra Paris.  Porten til Ishavet – her startet de fleste ekspedisjoner mot nord og mang en fangstskute startet sin seilas herfra.

I

I de fleste bildene som illustrerer Tromsø finner en Tromsøbrua, Ishavskatedralen og Fløyafjellet (fjellet er ikke med på dette bildet), men alle disse symbolene ligger i Tromsdalen.

Andre kjente "landemerker" for Tromsø er navn på lokaler som har vært på tv som:

Rorbua - du skal høre mye.   Bilen ved siden av er en av Yonas biler som får meg til å tenke på pizza, yammi.  Enkelte av pizzaene Yonas serverer må bare prøves. 

Det har vært mang et tv-program fra Skarven og de fleste har nok fått med seg interiøret.   Her er altså stedet sett utenfra.  

Ølhallen har ikke vært på tv – tror jeg.  Jeg tenkte både lenge å vel før jeg tok med dette bildet men kom frem til at denne puben fortjener også å komme med.  

Men tilbake til severdighetene i Tromsø by:

På Skansen ligger festningsverk fra 1200-tallet bygd av Håkon Håkonsson.  Verket hadde til og med vollgrav.  I dag står kanoner her og markerer stedet selv om sikten er heller dårlig.

  Dette bygget  er Tollboden som er satt opp i 1789-93 og som har fungert som bolig, kommunal tegneskole og befalingsskole, empidemilasarett, aldershjem og bymuseum.   Tollboden er fredet. 

Like ved siden av ligger Tollbodbrygga, nå som Polarmuseet.  Brygga var tollpakkehus fra 1833-1970.  Dette bygget er og fredet. 

Verdensteateret, Norges eldste kino ennå i drift.  Kinoen ble åpnet i 1916, men er heldigvis oppgradert etterhvert.  Kinoen ble fredet i 1994.

Kong Haakon skuer utover torget.   I bakgrunnen kan en se musikkpaviljongen og den gamle rådstuen.

Domkirka ligger midt i sentrum og er Norges eneste domkirke i tre.  Kirka ble bygd i 1861

På torget står denne statuen og minner om Tromsøs viktigste næring i tidligere tider, fiske og fangst.

Her har en ramma inn fiske- og hvalfangst båten "Polstjerna" slik at de som er interessert kan se båten fra alle bauger og kanter.  Innvendig og utvendig.

Bygget som er tatt bilde av her er Polaira.    Fasaden på bygget forestiller isblokker som er blitt skjøvet på land. Polaria er et opplevelsessenter med film, akvarier, utstillinger og selvfølgelig souvernirbutikk.

Over til et nytt kunstverk i Tromsø, disse palmene finner en utenfor Tromsø Kunstforenings lokaler.

Lokalene til Tromsø Kunstforening er oppført i 1894 og har huset Tromsø Museum fra det året og frem til 1961.  I 1981 overtok Kunsforeningen lokalene.

Tromsøs stiligste bil?    Mackbilen som ennå ruller på veiene.

Statuen av en folkekjær konge, Olav V.   

Roald Amundsen brukte Tromsø som base på noen av sine turer, her står han og skuer ut  mot Hurtigrutekaia og Tromsøsundet.

Rett nedenfor statuen av Roald Amundsen legger altså hurtigruta til, midt i sentrum og blir liggende noen timer i havn før den setter bauen mot nord eller sør.   Passasjerer ser sitt snitt i å få en snartur i Tromsø og det hender at Tromsøfolket rusler ombord for å få seg en kopp kaffe eller noe sterkere.

Dette er noen av turistattaksjonene i Tromsø sentrum, men ennå finnes det masse å oppdage i bydelene, Tromsø Museum, Fjellheisen og Botanisk Hage er bare noen.

Til slutt sendes en varm hilsen til Tromsø Bys Vel.  I mange år har de fått laga og satt opp disse skiltene ved plasser verdt å se nærmere på.

Neste anbefalte reisemål er

Blåfjell ( Sokndal)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sekken er en liten øy liggende rett utenfor Molde – fergeturen tar ca 45 min og starter fra Molde sentrum.

Turen tar ca 45 min og går om holmer og skjær.

Før en så kommer til fergeleiet og kommer seg i land.

Sekken er et yndet mål for sykkelturister, veien går hele veien rundt øya og har en mengde stopp for alle og enhver.

Rundt hele øya finner en flotte markører som forteller litt om plassen du befinner deg på i tillegg til et kart av øya slik at du hele tiden kan se hvor du befinner deg.

En stikkvei fra hovedveien viser opp til Sollibøen. Utsikten herifra er kjempeflott og det går sti videre til Sollibøvatnet herfra. Her finnes det en ombygd låve som fungerer som selskapslokale.

Nesten oppe ved snuplassen går atter en stikkvei, denne fører til skytebanen.

Vel tilbake på hovedveien kjører vi forbi Stølen og på tur til øyas bauta kommer vi forbi dette skiltet, sjarmerende gammelt, man blir rent nostalgisk et lite øyeblikk før man konsentrerer seg om veien igjen.

Øyas bauta er til ære for Håkon II Herdebrei som falt i "Slaget ved Sekken" i 1162. Hvert år går Herdebreimasjen til minne om Håkon.

Like ved bautaen ligger kirken med kirkegården. Sekkinger er kjent for sitt samhold og sin dugnadsånd og da jeg tok bildet holdt de på å male om kirken til 100-års jubileet i 2008.

Kirken har 160 sitteplasser og er bygd i sveiserstil, klokken er fra den gamle kirken på Veøya.

Ungdomshuset på Sekken er riktig så trivelig selv om det ikke er av de største, og her har det vært mang en koselig sammenkomst.

Samsen. Øyas butikk som er et resultat av samholdet på øya. Butikken ble bygd på dugnad etter at den forrige butikken ble lagt ned i 1997. I år 2000 ble det opprettet aksjeselskap og butikken ble bygd.

Sekken museum er et aktivt museum og ligger i to bygninger, en gammel skole som er innredet som museum, denne bygningen har også utstillinger fra dagens kunstnere.

Aktiviteten rundt museet er stort sommerstid, her er det kafè, utstillinger, aktiviteter for barn og pub blandt annet.

Inne i skolestua, det er riktig så en føler atmosfæren av skole.

Den andre bygningen er en gammel stue kalt Mariehuset. Her finner en mang en ting fra riktig så gamle dager.

Litt av interiøret inne i Marihuset.

Herifra tas en liten avstikker til "fjells", veiene er gode å gå og utsikten er betagende vakker.

Sekken har to vann, Sollibøvatnet og Vestadvatnet, hvor dette bildet er tatt. Her kan en oppleve skogens ro og se masse fuglearter i tillegg til elg, hjort eller dådyr.

Tilbake til veien og videre på turen kommer en mot dette hyggelige busstoppet, ikke har jeg hatt noe i mot å vente på bussen her.

Hestemiljøet er stort her på Sekken. Uansett hvor en befinner seg langs veien legger man merke til hestene der de går og koser seg. Men ikke nok med det, folkene på denne øya har lagd sin egen ridebane med en hel del utstyr.

Stranden i Vestadbukta ligger innbydende til og klar for bading.

En skatt er begravd her på øya ifølge et gammel sagn. Hundshella er plassen hvor skatten ligger….. Men som en fra Sekken sa: " Sekken består av 95 % stein og resten jord" så det kan bli vanskelig å grave frem en skatt….

Gammel bebygging, kun stenene som var mur til husene som stod her er igjen. Stenene og en helle. Hellen her fant en mann og bestemte seg for å ha som dørhelle. Dermed bar han likesågodt hellen til huset sitt.

Hellen vises til venstre i bildet og er ca 1,5 x 1 meter.

Festninger fra annen verdenskrig finnes på øya. "Festung Vedalshaug" består av to kanonstillinger og en hel del bunkers som er sollid bygget. Denne festningen ble ikke brukt i noen slag i krigen.

Gamle Sollibø skule. Før veien kom var det to skoler på øya. Denne skolen er nå Nordre Sekken Vel sitt bygdehus.

Da er vi tilbake hvor rundturen startet og ferga er straks i havn. Ferga MS "Edøy" er 58 år og snart klar til å skiftes ut. Denne ferga har faktisk vært brukt i Julekalenderen "Juleferga" i TV2.

Sekken består av 95 % stein og 5 % jord. Sa en klok sekking for noen år siden. Men Sekken består av mye mere, innbyggerene gir øya sjel og samholdet, ståpåviljen, dugnadsånden og innsatsen til de 150 innbyggerene på øya er unik. Ildsjelene har ideene og innbyggerene gjør det mulig.

Det er ikke rart en får et forhold til Sekken når en blir kjent med øya, noe annet ville nesten vært umulig.

Vil du lese mere om Sekken har de sin nettavis.

Neste anbefalte reisemål:  Vestfjorden i midnattsol

Vakre bilder tatt i midnattsolen.  En NIB dere bare må få med. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mardalfossen  ligger i Eikesdal, Møre og Romsdal, ca to timers kjøring fra Molde. 

Tidligere var folk avhening av ferge for å komme dit, men på åttitallet ble det bygd vei dit, men likevel går ferge til Eikesdal, nå for turister som vil oppleve naturen  sjøveien.

Det første glimtet av fossen, ennå er det et stykke å kjøre.  Vegen er omgitt av innsjø, fjell og fosser, den ene vakrere enn den andre.

Butikken i Eikesdal er et naturlig stopp før vi kommer frem til parkeringen og går det siste stykket.  Naturen med de høye fjellene, elvene og bruset her høres godt og gir en smakebit på hva som kommer.

Etter å ha parkert bilen kommer vi til en bru som går over Maredalselva. Brølet fra elva er overdøvende og vannet er skummende og frådene, vilt, men likevel rent og klart.

Så begynner turen for alvor, stien er bred og lett å spasere på, og målet, Mardalfossen, både vises og høres, ennå langt unna.

Klatretrær er uimotståelig for den yngre garde, og oppover langs løypa dukker det opp mange slike trær.

Endelig kommer vi frem til opplysningsskiltet og oppdager at det jammen er lengre å gå enn hva vi trodde til å begynne med.  Vi trasker avgårde med godt mot. 

Enda et tre med spesielt utseende.  Treet er så uthult at et voksent menneske kan gjemme seg inni, men på grunn av edderkopper andre ulumskheter avstod vi fra det.  (Undertegnede er nemlig livredd edderkopper, så da så=)

Stien ble mindre og mindre, landskapet mere frodig, vilt og vakkert.

Innimellom trærne buldrer en  foss, en av naboelvene til Mardalsfossen som renner inn i Mardalselva lengre ned.  Ennå er det et stykke å gå før en kommer frem.

En nærmer seg og kan kjenne enkelte dråper fra fossen. 

Mardalsfossen er regulert, fossen åpnes i perioden 20. juni til 20. august for turister.  Vannfallet er 297 meter i det første fossefallet og totalt er fossefallet på 655 meter, noe som gjør denne fossen til Nord-Europas høyeste fossefall.  På verdensbasis ligger fossefallet som nr 4 med fallhøyden sin.

 På 1800-tallet begynte denne fossen bli kjent og rundt 1870 ble den en turistattraksjon.  På det nederste fallet i fossen skinner solen aldri mens på det øverste skinner solen midsommers ca kl. 0300, noe få har fått med seg av naturlige grunner. 

 Fra parkeringsplassen og opp til fossen går det en  sti på ca 2 km, turen tar ca 1/2 time å gå.  Men periodevis er stien vanskelig å gå så det anbefales å ha på gode sko. 

 Vil du helt inntill fossefallet må du regne med å  bli våt. 

På turen går det en liten sti ned til elva hvor en kan kjøle seg ned og smake på vannet, men vannet er ikke så kaldt som det først så ut å være.

På stien står det et lite skap med gjestebok i hvor en kan skrive seg inn, her finnes og informasjon om fossen som er vel verdt å få med seg. Dette står Eikesdal Bygdelag for.

 Vakker natur hele veien fra parkeringen hvor det er kiosk og frem til fossefallet.   Denne fossen har fått sin plass i filmen "Adernaline Ruhs", en film om basehopping.   Tidligere i sommer var det helikoptre oppe ved fossen og filmet, og resultatet får en se i filmen "Outlander" som har premiere i desember 07.

Det har tidligere vært gjort basehopp i Mardalfossen og det har til og med vært utført isklatring i fossen. 

På tur tilbake ligger ferga å venter på nye turister den kan frakte.  Hvis en er i området så anbefales å ta turen videre over Visdalsheia, en kjøretur med utrolig utsikt både innover mot Eikesdal og ut i Eresfjorden.

Neste anbefalte reisemål:  Bodø Havn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Reinøy ligger i Karlsøy kommune og øya har nesten alt en kan tenke seg av natur.
Øya består av fire bygder:

En del av  Stakkvik – bildet er tatt fra fjellet mot Hansnes.  Stakkvik er øyas største bygd med skole og butikk.

Bildet er tatt fra sjøen og viser Stakkvik "sentrum" hvor butikk, fiskeindustri, skole og barnehage ligger.

Stakkvik sett fra nord på øya.

På tur ut mot neste bygd, Noreidet kommer en forbi mange flotte, noen kjente steder, naturkrefter  og masse flott natur:

Bilde fra steinen som raste ned fjellet i juni og som knuste halve huset.  Øya har mange slike fjell hvor stein ligger løs helt oppe i fjellet. 

På turen får en og sett storhavet, Helgøy og Vannøy ligger i bakgrunnen.

En "kjent" øy – Karlsøy i Troms, ligger side ved side.

På tur ut mot naturens egne rariteter – foss i fjellet – kom jeg over disse lekne lammene, steinen var et yndig samligssted for dem.

Foss i fjellet, elva har lagd sin egen vei ned fra fjellevannet.   Migan kalles elva for

Noreidet ligger vakkert til med utsikt over Lyngsalpene

Lyngsalpene i lavt skydekke – sett fra Noreidet

Veien er slutta og her ligger kun en skogsvei for de med røffe biler eller traktorer.  Ca. 5-6 km av øya er veiløs, til glede for mange.

Fjellene på øya er en opplevelse, her kan en få nesten alt av turterreng fra de behagelige slakke bakkene opp mot fjell eller rettoppklatring til topps.

Noreiddalen – ned mot Noreidet – et flott turterreng både sommer som vinter.

I denne dalen finner en og helleristninger.

Et av øyas mange fiskevann for den som liker fiske.

Fra Stakkvik og sør kjører en forbi kapellet og kirkegården. 

Kapellet i Stakkvik er bygd på dugnad av folket på øya og er lite, men ligger vakkert til og er funksjonelt.

Ferga som bringer folk og biler over fra Hansnes til Stakkvik.  I tillegg går hurtigbåt til øya fra Tromsø.

Finnkrokan er ei bygd med masse historie.  Her er et aktivt miljø.  Hytter til utleie finnes i denne bygda som er den vakreste bygda på øya.

Finnkroken kirke.  

Et stemningsfullt bilde fra Sætervika.

Tilslutt er vi fremme ved veis ende, Grøtnes, og herfra kan en skue Lyngsalpene i sin majestetiske form.  Fortsetter en langs stien her kommer en til Grøtnesodden og Stangnes hvor en  vil finne bunkers fra krigens dager og en helt hvit sandstrand.

Grøtnes sett mot nord.    Her står jeg ved veis ende.  Øya har en strekning på 4-5 km uten vei, men nesten hele denne strekningen har en traktorsti så det er enkelt å gå rundt, en tur som anbefales på det sterkeste. 

Neste reisemål ut er Bjugn, en reportasje verdt å få med seg:
ANBEFALT REISEMÅL:          BJUGN.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne helga har jeg brukt til å lære meg å lage bilder i Adobe PhotoShop.   Planen var å lage et blide som jeg kunne bruke til advendskalenderen på bloggen her ….    
Etter å ha funnet denne linken tenkte jeg at nå var jeg igang.  Gikk gjennom hele kurset med masse bannskap og sånt.  Og lærte meg :

Men det var ikke slike bilder jeg tenkte på å lage til.  Dermed ble det lagt til et nytt søk og da fant jeg siden jeg lette etter, og så satte jeg igang:

Forsøk 1

Forsøk 2

Forsøk 3

Forsøk 4

Det ligger enda flere forsøk på mappa mi som ikke er verdt å vise engang…
Og der skal de få ligge.  =)

Kanskje jeg heller skal male den jævla advendtskalenderen??
Eller kanskje jeg bare skal la dette prosjektet ligge og modne noen dager, kanskje frem til neste år??
Neida, jeg får nok dette i boks såfremt ikke noen andre melder seg frivillig til å lage forsiden til kalenderen??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke så lenge siden det ble oppdaget slikt her jeg bor.  Nyskjerrig som jeg var måtte jeg jo opp til stedet hvor ristningene ble funnet.  I vakkert høstvær gikk vi opp på fjellet, forbi et vann:

og ned i en dal.

Vi gikk i flere timer før vi endelig fant stenene hvor ristningene var.  Etter en telefonsamtale til finneren av ristningen fant vi fram.  Det viste seg at vi hadde gått i ring rundt stenene.

En liten samling av helleristninger på den ene stenen.  Denne stenen er vel den som har flest ristninger. 

På denne stenen så jeg kun en helleristning, spennende blir det å vite om ekspertene finner flere.

Meldinger fra fordums tider.  Meldinger som med første øyekast var kun meldinger.
Det var før funnet ble befart av reprensentanter fra Tromsø Fylkeskommune, Tromsø Museum, Sametinget og finnern av stedet.
Da de hadde vært der lå det et kort befaringsrapport av funnet på nettet i noen uker.
Her er hva de kom frem til sånn i første omgang:

Akkurat hvor disse steinene ligger kan man se to fjellformasjoner som lager siluhett i et fjell et stykke unna, noe som kan minne om seidestein.

Klippeutspringne er der det er tegnet rød rundt.

Det er en hel del figurer på stenene.  Mennesker, fisk (nise eller kveite), dyr, sol,  og det er registrert noe som kan være skålgrop.
Disse helleristningene kan være alt fra 300 til 1000 år gamle og noen er sjeldne i Nord-Norge.

Dette er altså en liten del av hva de fant ut sånn på stående fot.  Funnstedet skal bli videre utredet i år og jeg kan ikke nekte for at jeg gleder meg til å se hva de finner ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende